Ærlig talt, folkens. Hvordan kunne dere la dette skje? Dere vet jo at jeg har litt tungt for det, gjør dere ikke?
For mens andre har tjent rått på produktanmeldelser i bloggene sine har jeg bare soset rundt helt gratis. Og hvem sin skyld er det? Hæ?! Jo, dere. Eventuelt psykodrittsekkmøkkamannen. Han har jo skyld i det meste. Også mitt gratisarbeid.
Men med unntak av bokbloggturnéen der jeg omtrent ikke kunne fÃ¥ skrytt høyt nok om at jeg er sÃ¥ uunnværlig at et forlag (et FORLAG faktisk!) sender meg en bok og grÃ¥tende tigger meg om min allmektige og «helt avgjørende for forlagets fremtid»-mening, har jeg omtalt produkter og tjenester helt gratis. Antageligvis ble jeg utvalgt fordi de jo vet at jeg aldri overdriver. Eller skrøner.
I forumkonkurranser har jeg til og med vært så dum at jeg har dekket premier av egen lomme, noe som jeg jo nå innser er dumt med tanke på at andre faktisk tar betalt av sine sponsorer for at de får den gedigne æren av å være sponsorer.
Jeg har nå (ikke takket være dere, slappfisker!) innsett noe.
Jeg er bare nødt til å bli fotballfrue.
Det vil bli tøft, men jeg er villig til Ã¥ ofre meg. Ikke bare for «Prosjekt Fotballfrue», som jeg har kalt det, men den utakknemlige dritten jeg er gift med.
Vet dere; Han klager omtrent hele tiden. Det var for eksempel nesten ikke et fnugg av takknemlighet Ã¥ spore uansett hvor mange timer jeg tvang oppmuntret mannen til Ã¥ drible ute i snøen i dag. Eller hvor nÃ¥deløst standhaftig jeg lukket ørene for hans hutrende bønn om jeg for helvete kan se Ã¥ ta til vett sÃ¥ han fikk komme inn til varmen igjen. Men jeg vet jo at min fremtidige fotballstjerne innerst inne innser at jeg nok en gang har rett. Dette er gull! Dette er løsningen. Og jeg, jeg er den trofaste klippen som stÃ¥r støtt nÃ¥r fotballstjerna stÃ¥r der og roper ut at han for himmelens navn er en 42 Ã¥r gammel fembarnsfar. Ordene virker kanskje vrange, men jeg kan se de frosne gledestÃ¥rene pÃ¥ kinnene hans gjennom frostrøyken og da er det jo klart jeg holder stand. SÃ¥ dedikert er nemlig vi fotballfruer. Jeg kaller det «Skrikekur for fremtidige fotballstjerner».
Blir ropingen fra utsiden for vanskelig å holde ut får jeg heller avlede meg selv litt med enda mer posering for speilet. En fremtidig fotballfrue må jo øve, tross alt.
Jeg gjør det for ham. Jeg er nemlig kona som bryr seg, jeg. SÃ¥ nÃ¥r han jogger ustøtt i knehøy snø roper jeg kjærlige oppmuntringer som «Kom igjen nÃ¥, din pyse!» til ham. Ja, selv om det er bitende kaldt ute og jeg blir litt smÃ¥kald nÃ¥r jeg Ã¥pner vinduet og roper motiverende ord som «FÃ¥ opp farta, ellers tar jeg den andre skoen ogsÃ¥!» ut i vinternatta, sÃ¥ er jeg villig til Ã¥ gjøre det for ham. Kjærligheten tÃ¥ler jo tross alt alt, sier de.