Hørt på hytta
Barna har fått med seg hva som er den store kveldsaktiviteten etter at de selv tilsynelatende er i seng om kvelden. Nemlig kortspill.
Selv spiller de gjerne vri åtter og 8-åringen har fått med seg at vi voksne skriver opp poeng når vi spiller kort. Så da måtte selvsagt han også skrive sine poeng. Etter en omgang vri åtter med 6-åringen.
Storebror: “To hundre poeng til lillebror….” *noterer*
Storebror: “Og tre hundre tusen poeng til meg.”
Storøyd og beundrende lillebror: “Oj! Du er veldig, veldig flink!”
Storebror: “Ja, jeg vet det.” 
Tenk at noen…
Det er tanken som surret litt rundt i hodet mitt i dag. Som får meg til å smile og kjenne litt på en følelse av takknemlighet.
Midt i blant bygdedyr og andre ting så finnes det nemlig ganske mange fininger på nett også.
Kanskje er jeg teit som blir så glad for sånt. Kanskje er det noe man ikke snakker høyt om. Kanskje er dette noe andre får dusinvis av daglig og ikke tenker mer på. Men jeg blir faktisk glad, jeg. Veldig glad.
Av at noen tar seg bryet med å lete opp epostadressen min og sende en hyggelig e-post med ros. Tenk at noen faktisk bruker nettiden sin til sånt også. Det er ganske fint, i grunnen.
Tusen, tusen takk! 
Note to self: Jeg tror jeg skal bli flinkere til å ikke bare tenke rosende om andre i eget hode, men faktisk si det til dem.
Bloggosfærens bygdedyr
Tanken slo meg i går kveld da jeg kom hjem og oppdaterte meg litt på nett.
Bloggosfæren har sitt eget lille bygdedyr noen ganger. Et bygdedyr som har sitt eget særpreg og sine egne mekanismer. Et bygdedyr som ser ut til å ha våknet igjen.
Anne Karin Elstad sa en gang dette om bygdedyret:
Jo, jeg har sett mennesker bli knekket av bygdedyret. Og jeg har skrevet om den kollektive ondskapen. Vi tør mer når vi står samlet, for da er det ingen som har skylda. Alene er vi ikke så modige. Men bygdedyret finnes i byen også. Det er alltid øyne som følger oss.
(kilde)
Noen har tydeligvis provosert noe voldsomt og nå skal det lynsjes. En ung kvinne som forteller at hun har vært utsatt for overgrep får visst frem det verste i mange. Jeg får frysninger og tenker på ordene jeg fikk høre en gang da samtalen dreide seg om overgrep. Ord som vitnet om at selv små barnehagebarn kunne defineres som små, løgnaktige fristerinner dersom man virkelig ikke ville innse at den hyggelige mannen var en overgriper. Eller ord fra en politimann som spør en voldtektsutsatt om hun har for vane å bli “straffep*lt” av sine kjærester når hun forsøker å anmelde saken.
Det er kanskje en søkt assosiasjon. Jeg vet det. Men den er nå engang der og gir meg følelsen av at bekyldninger om oppmerksomhetssyke og løgn i møte med en “bloggkjendis” som (suprise!) ikke er noe unntak fra en dyster statistikk, er en annen liten flik av dette. Må vi rive ned bestandig? Finnes det en tid der man legger gamle feider, konkurranseinstinkt eller egen motvilje til side og bestemmer at “dette er IKKE en arena jeg skal bruke på denne måten”?
Er bloggosfærens bygdedyr helt uten bremser?
I’m back!
I alle fall for noen timer.
Man må jo tross alt hjemmom en liten tur for å vaske klær og nyte synet av den vidunderlige vannlekkasjen en tydeligvis defekt oppvaskmaskinslange har klart å forårsake mens vi har vært borte. Kanskje rekker vi til og med å begynne å rive opp parketten vannet har kommet seg under også. Oh. Lykke! *grmf*
Ellers har jeg storkost meg på hytta. Det er helt rart å taste igjen.
Men jeg har fått lest. Jeg har til og med fått badet, et løfte jeg ga meg selv i våres. Jeg er ferdig med årene som selvmedlidende og overkledt dame på stranden som synes hun aldri blir slank nok til å bade.
Og så har jeg blitt ganske god i amerikaner. God = ender ikke med ørten minuspoeng.
Og..Og..
Ja, hei. Det var vel i grunnen det jeg skulle si. Hei.
Hvordan er sommeren deres så langt?
Dette har jeg i magen
Mindre enn 1 døgn igjen til sommerferien! *juble*
Et godt råd om e-post
Dersom du nå engang først har tenkt å sende en e-post til en bedrift og gjerne vil formulere deg greit…
Ja, så kan det være lurt å ikke ha det altfor travelt med skrivingen. Og ihvertfall ikke med å sende den.
Det har nemlig kommet meg for øre *host* at tastene n og m ligger farlig nære hverandre og du risikerer å avslutte den høflige forespørselen din med en vemmlig hilsen.
Har jeg hørt.
Av en venninne.
*grem*
Hvis jeg dør først, arver hun alt!
I går hadde vi en kjempekoselig kveld her hjemme.
Mannen laget sin berømte hjemmelagede pizza med saus etter hemmelig oppskrift. (Nei, jeg får ikke engang lov til å dele den på bloggen selv om den er den beste pizzasausen jeg har smakt noensinne. )
Lillesøster med samboer var her. Etterhvert kom også bittelillesøster med sin forlovede. Ok, hun er i 20-årene, da. Men siden vi andre er i 30-årene, har vært voksne en stund lenger enn henne og tydelig husker å ha byttet bleier på henne så blir hun bittelillesøster for det.
Uansett; vi samlet oss rundt langbordet og etter et nydelig pizzamåltid, var det tid for Amerikaner. Mye latter og prat. Og altså kortspill.
Og det var da hun sa det. Bittelillesøster.
“Du må ha gått ned skikkelig masse, Lin!” før hun la ut om hvor det syntes best osv.
That’s it. Bittelillesøster er nå min enearving. Det hjelper ikke at mann og barn kanskje burde ha krav på noe eller at lillesøster har vært voksen sammen med meg i mange nok år til å ha stilt opp som barnevakt gjentatte ganger.
Noen ting er bare viktigere enn andre.
Og så banner vi litt i kirken igjen, dere
Ja, kanskje ikke bokstavelig talt, da.
Men jeg har nå engang noen meninger som ikke alltid er like greit å si høyt når man jobber i helsevesenet. En av dem har jeg kommet inn på før og jeg gjentar det gjerne i anledning nok en nyhetssak om kutt.
Forskjellige yrker har forskjellige utdanningsløp og forskjellige ansvarsområder og de bør brukes deretter.
Som jeg skrev i posten om Ting du ikke bør si i helsevesenet.
For jeg tror virkelig at en av de store utgiftspostene i helsevesenet per i dag er denne tanken om at alle skal være “poteter” som brukes til alt. Gjerne høyt utdannede og relativt godt betalte poteter.
Når en spesialsykepleier bruker timer av arbeidstiden på kveldsvakt i helgen på å gjøre husarbeid til en timelønn på 299,- fordi man ikke lenger har nok støttepersonale og samtidig har en misforstått holdning om at dersom ikke alle gjør det samme så tror noen at de er bedre enn andre. Ja, så er det jammen ikke rart at det blir dyrt.
Når en legespesialist med lang medisinsk utdanning og høy lønn sitter og knoter for å skrive journalnotat istedet for å lese inn kjapt på diktafon og overlate tastingen til en superrask skrivesekretær…
Når en annen legespesialist bruker deler av arbeidstiden sin på å virre rundt på sykehuset for å levere en rekvisisjon fordi man ikke lenger har folk som kan ta seg av den biten og fordi man for guds skyld ikke må antyde at noen er annerledes utdannet enn andre.
Ja, så blir det også veldig dyrt. Og det blir mindre tid til andre oppgaver. Kanskje trenger man også flere spesialutdannede folk fordi de alle må gjøre de oppgavene støttepersonalet kunne ha gjort.
Det er bare det. At sier man noe som helst om dette så tolkes det gjerne som om legen, sykepleieren eller kanskje hjelpepleieren også, tror at h*n er noe. At det handler om å heve seg over. Realiteten, slik jeg ser det, er heller respekt for andres kompetanse. Legen som ønsker seg flere sekretærer på huset som kan skrive journalen pleier etter min erfaring ofte være en lege som innser egen begrensning og anerkjenner andres dyktighet. Min erfaring er det at det er de som skjønner hvor viktige sekretærer, kjøkkenassistenter, portører og renholdspersonalet er for driften. Og deres holdninger handler sjelden om at de er for gode til å gjøre alt selv, men at de ser at det å skulle være en allrounder går på bekostning av de pasientene man skulle ha behandlet. Og det går på bekostning av økonomien til helsevesenet som de ofte føler sterk lojalitet til. Selv om de altså kritiserer det.
Kanskje er det veldig fint og idealistisk at vi alle skal være høyt utdannede allroundere som “tar i et tak” og brukes som poteter. Men billig er det ikke.
Det er selvsagt også noen unntak på noen områder her. I psykiatrien kan f.eks. huslige sysler være en viktig del av samværet og miljøterapien rundt pasienter. Når ergoterapeuten tilbereder et måltid sammen med pasienter, så kan det like gjerne være utprøving, vurdering og trening. Slike ting.
Men slike prioriteringer bør komme ut av en vurdering av pasientens behov. Ikke fordi vi ikke innser viktigheten av støttepersonale og tror at det er likeverdighet vi prøver å skape når alle skal gjøre det samme og ingen skal få være spesialisten innen sitt felt.
Jeg tror at man istedet for kutt kunne ha kommet langt med å ta et oppgjør med nettopp denne kulturen.
Og det sier jeg helt uten å tro at jeg er bedre enn renholdere eller dårligere enn legene.
Jeg har bare en annen kompetanse.
Ting, ting, ting, ting!
Og atter ting!
Er det ikke rart hvordan det hoper seg opp? Unyttige ting. Ting man “ikke har hjerte til å kaste”. Ting (som i klær) som man drømmer om å kunne bruke igjen. Halvødelagte ting og leker.
En jeg kjenner har satt i gang en “365 dager med decluttering“-utfordring i bloggen sin, og jeg kjente at jeg bare var nødt til å hive meg på før jeg drukner i ting her. Går man tom for ting å kaste (as if!) så har jo mannen et helt verktøyskrin fullt av ting som ihvertfall jeg aldri bruker. *ond latter*
Bli med du også, da vel!
Jeg visste denne dagen ville komme
Jeg hadde kanskje i all mitt overmot tenkt at den ikke ville det, noen ganger. Men innerst inne… Ja, så visste jeg at den ville komme.
Den dagen da mannen i huset ville stå der stolt som en hane og med et triumferende blikk holde frem nok et plagg som har blitt farget i vask fordi mannens fargesorteringsevner svikter rett som det er for det er jo tross alt pirkearbeid, ikke sant? “Det viktigste er at det blir rent!”, sier mannen og stapper maskinen full. Og jeg sier meg selvsagt uenig. Det er viktig at det blir rent og bra.
Det er bare det at denne gangen så ble faktisk dette klesplagget ordentlig fint! Faktisk nesten litt kult.
En rosa topp/tunika eller hva det heter, som jeg var grundig lei av har nå fått en nydelig lavendelfarge og sømmene har blitt stilige detaljer.
Mannen triumferer.
Jeg gremmes.
Og liker den nye fargen veldig, veldig godt. I all hemmelighet.